foringstid:

Ungene mine er godt i hold! De har alltid vært glade i mat, og jeg har har sluppet å engste meg for at de ikke skal få i seg nok næring. Eline spiser det hun får, for det meste, og blir happy for alle grønnsaker som ligger på tallerken. Lettsaltet torsk med eggesmør er livretten hennes!

Her om dagen hadde vi pølsefest! Så stas å gjøre litt utav en helt vanlig hverdag! Ikke at det var en kulinarisk opplevelse, men Eline ble iallefall i humør da den andre livretten stod på bordet etter en lang barnehagedag! Ekstra morsomt med fargerike servietter og sugerør i glassene :)

(Manuela satte meg på ideen om trutmunn og bart) 

Denne dagen ble litt hektisk, og vi bestemte oss for å skippe middagen. Noen speilegg på brødskive istedet; mens Eline fikk velge mellom  to forskjellige kornblandinger og brødskive med diverse pålegg. Da så Eline fortvilet på meg, og sa med gråtkvalt stemme; 'men mamma! Æ e så sulten! Æ vil da ha middag!'

For et mammahjerte var det vondt å 'ikke kunne gi' ungen sin det hun ba om...

Det satte et støkk i meg! Jeg ble kvalm av meg selv og 'selvsentrertheten' min. Jeg tenkte på alle mødre som sier det samme til sine barn; nei vi har ikke middag i dag!
...De har ikke brød heller. Ikke pålegg. De har ikke rent vann engang! Er de foreldrene mindre glad i barna sine enn det jeg er i mine barn kanskje?!?

I  dag og de neste, helt til verdens siste dag kan vi gi. Bli fadder, eller fast giver, kjøpe en geit... å være en forelder som ikke kan gi barna sine de basale behovene må være så forferdelig vondt.  Å se ungene sine fryse, sulte... Ord kan ikke beskrive den følelsen.

Hvorfor har akkurat jeg vært så heldig? Og hvordan skal jeg kunne være takknemlig nok?