Prøver

å finne tilbake til der jeg slapp. I en uke med et kaos av følelser, mange tanker og i mangel av ord, er det på tide å begynne igjen.

Til og med Eline lurte på om ungdommene har det bra... Hva svarer man da??? Jeg sa at noen hadde det vondt, men at vi har alle i hjertene våre, og at vi kan be for de... Etter dette har jeg prøvd å styre unna nyhetene for Elines del... håper hun glemmer dette. Hun er jo så lita! ...Men det er 4. kvelden på rad vi må be for ungdommene nå...

Vi andre kan ikke glemme dette. Vi må forsone oss med det, og vinne gleden tilbake. Dette har vært ei underlig uke! Sorg og smerte, men mest av alt, varm, og fylt av kjærlighet!


På mandag var vi på tur hjem fra ferietur. En illsint sulten liten gutt trengte mat, og ei lita jente, mektig lei av å kjøre bil, trengte pause... Klokken nærmet seg 12:00, og det skulle være en minnemarkering med ett minutts stillhet. Jeg følte jeg nedverdiget berørte og pårørende da vi troppet opp på McDonalds noen minutter på tolv... Jeg følte meg skitten. Skulle vi sitte her å stinke frityr mens folk sørget i stillhet? Men så skjedde det; betjeningen skrudde på tv hvor de sendte fra Oslo, de skrudde av alle bråkete maskiner bak disken, og bøyde hodene sine. Folk i kø for å kjøpe seg BigMac foldet hendene sine. Noen gråt. Bilene på veien stoppet opp. En mamma og pappa i en bil på parkeringsplassen, satt med ungene sine knugende inntil seg på fanget. en tenåringsgutt på bordet ved siden av strøk kjæresten sin på kinnet. Ungene inni lekeslottet satt musestille. Ett stille minutt ble til 5 vakre, rørende og sterke minutter på McDonalds.