Om tre timer er det akkurat et år siden vår fineste skatt kom til verden! Og nå går det mange tanker gjennom hodet mitt. Minner fra den natten, vage minner... For jeg kan ikke si jeg husker så mye. Eller, jeg kan ikke huske de følelsene jeg hadde. Jeg kan ikke huske hva jeg følte da jeg fikk Eline på brystet. Og for å være ærlig så vet jeg ikke om jeg følte så mye i det hele tatt. hm... Heldig vis vet jeg at det er flere mammaer som har det på samme måte. Ikke at de går inn i en depresjon, men at det på en måte blir et antiklimaks i det ungen er ute. Man hører og ser på film at det øyeblikket skal være så rørende og tårevått... men det er det ikke. Ikke for alle iallefall.
Men jeg elsker henne! Og gjorde det fra første stund! Selv om jeg har problemer med å føle meg som én mamma, vet jeg at Eline får meg til å føle meg som hennes mamma. Elines mamma feiler og prøver seg fram, mislykkes iblant og er meget usikker på mye; fra påkledning til oppdragelse. Men når Eline klamrer seg til meg vet jeg at jeg er hennes mamma uansett!
I natt sover hun på eget rom for første gang! Jeg har drevet å pusset opp litt møbler + ryddet og ordnet på det rommet i hele høst føles det som, men nå er det endelig så godt som klart:) Bilder kommer så klart:)
...Det er kanskje derfor jeg ikke får sove i natt... Rart å ikke ha Eline i sengen ved siden av seg... Uff, så tussete man blir...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar