overlegen

Som i arrogant. Jeg har tenkt på det en del i det siste, at jeg kan virke veldig overlegen. Ja, jeg VIL jo ikke framstå sånn, men det har en fæl tendens til å bli slik likevel.
For eksempel hvis jeg er i butikken og jeg ser en gammel bekjent: skal jeg da smile og nikke? Skal jeg si ”hei” i forbifarten, eller ”Åh HEEEI! Er det deg! Deeet var lenge siden!” Skal vi stoppe og framføre livshistorien vår? Skal han/hun få klem? Eller… skal jeg hilse på i det hele tatt? Kanskje den bekjente ikke kjenner meg igjen? Jeg var jo tross alt veldig beskjeden før? Tenk om den andre ikke vil hilse? Åh så pinlig det er om jeg smiler og sier hei, mens den andre bare går forbi. Og enda flauere om jeg stopper opp mens den andre snur seg i forbifarten og ser dumt på meg… Disse tankene svirrer oppi hodet mitt i ”gammel-bekjent-situasjoner”, og det sprer seg en panikk-aktig følelse fra magen og opp til hodet.
Det ender som oftest med at jeg håper den bekjente ikke har lagt merke til at jeg har lagt merke til ham/henne, og later som jeg blir travelt opptatt med å finne mobilen i veska. Eller jeg går bort til nærmeste utstillingsvindu som jeg liksom finner meget interessant. Eller jeg stirrer rett framfor meg og strener fort forbi den bekjente. Idiotisk ikke sant?

Det skader da ikke å si hei? Og det er ikke meg det er noe galt med om den andre ikke gjengjelder ”hei-et”? Neste gang skal jeg si hei. Så bare pass deg du bekjente!

Jeg beklager min overlegenhet! Jeg jobber med saken!