tirsdag, juli 14, 2009

min fødselshistorie

Jeg har mange ganger tenkt på å skrive ned alt jeg husker fra den natten eline ble født... om jeg skulle dele den på bloggen, det var jeg derimot usikker på. For det første er det jo veldig privat akkurat det der. Og er det egentlig noen andre enn meg selv som har lyst til å lese det?
...Jo, det var deilig å kunne dele denne opplevelsen med andre nybakte mødre. Og det var spennende å høre om deres opplevelse av omstendighetene rundt fødsel...

Så, om noen vil lese min historie så vær så god. Her er den:

Den 16.desember 2008 våknet jeg og tenkte: 3 dager over tida... kommer sikkert ikke i dag heller. For jeg kjente ingen verdens ting. Jeg stod opp, spiste frokost, pakket om sykehusbagen for n'te gang, og gikk et par runder rundt meg selv. Hva skulle jeg fylle denne dagen med? Vaske bak sofaen! Jo, det måtte gjøres før jul! Så bars det til å flytte og dytte på salongbord og sofa... Og hadde jeg først begynt å vaske listene bakom der, så fikk jeg vel ta resten av huset og. Stryke skjorter. Det må da også gjøres! Så skjortestryking ble det, og hissigere og argere ble jeg... Et lengere blogginnlegg om nettopp skjortestryking måtte til etterpå. Utpå kvelden ble det lagd konfekt til jul og etterpå satte vi oss ned med leiefilm og potetgull. Filmen ble ferdig, og jeg tenkte det var på tide å finne sengen da jeg "lakk"... ja, det kjentes akkurat sånn ut. Ingen kontroll, det bare lekker! Ca elleve, der gikk vannet ja, og jeg hørte Stian rope fra utenfor dodøra "skal vi ringe føden eller?" Jeg fikk summet meg og fikset meg litt, og så ringte vi for å høre hva vi skulle gjøre. "Nei, nå var det bare å ta det med ro og legge seg nedpå. sove litt kanskje. Riene kommer når de kommer de." Så ja. Jeg tok dem på ordet, gikk og dusja, (flettet håret p.g.a at jeg ikke har hårføner ---> derfor så "vakker" på håret), tok noen telefoner, og gikk til sengs. Men jeg hadde ikke før lagt meg før den første ria kom. Ca middnatt. Og den neste, og den neste. Jeg skjønte ikke hvorfor de kom så tett, for jordmora sa at dette ville nok ta tid. Stian mente vi måtte dra, men jeg var så redd for å bli sendt hjem igjen. Men til slutt halte han meg ut av senga og jagde meg inn i bilen. Turen innover husker jeg veldig lite av. Bortsett fra at jeg irriterte meg enormt over at jeg satte sykehusbagen i framsetet. Det ble så trangt til bena, men jeg hadde ikke krefter til å ta den bort. Husker også at Stian ropte "ELG" langs veien et sted. Vel framme fikk vi kun knappe kvarteret på undersøkelsesrommet. Og på det kvarteret hadde jordmora og jordmorstudenten trukket på smilebåndet mer enn en gang. Først hadde jeg sagt i dypt, dypt alvor: "Nei, dette VIL JEG IKKE!!!" Husker jeg tenkte "stian, kjør meg hjem!!!!" Etterpå hadde jeg spurt om jeg kunne få ligge i badekar, men jordmora lo og sa at "nei, det tror jeg ikke du har tid til"! Mye mer husker jeg ikke. Utenom at kluten jeg hadde på panna stadig datt av, og at jeg var ustanselig tørst, at jeg ikke fant noe behagelig sittestilling utenom med halve overkroppen i fanget på jordmorstudent, og at jeg hadde irriterende krampe i det ene benet. Og så husker jeg at jeg så på Stian og tenkte "det går bra selv om det ikke høres sånn ut!"
"På neste ri er babyen ute" sa jordmor plutselig. "nei" sa jeg. Ikke allerede? "å jo da" sa jordmora. Og der var hun! Verdens fineste baby! 03:18, den 17.12.2008. "Rett-etterpå-følelsene" husker jeg ikke. Tror det var bare kaos oppi hjernen min. Men Eline lå på brystet mitt mens jeg ble sydd sammen. Og rett etter det ble jeg bedt om å gå å tisse... ja, ja. Så måtte jeg vel det da, og når jeg først var oppe og gikk måtte jeg ta noen bilder av nydelige jenta i stolte pappans favn:) Vi fikk brødskiver og juice og norske flagg, og så fikk vi sove litt. Men mest av alt ville vi bare ligge og glo og stirre på jenta vårres!

2 kommentarer:

Anna Sofia Tordsson sa...

Kristin da.. ikke make me cry like this.... Jag är för känslig för sånna berättelser..hihi.. Fint skrivet och kul att höra, även fast jag hört lite om det en gång innan..:D
Men jag förstår dig gott, den dagen kommer nog jag med yra att :det här vill jag verkligen inte..:)

Marianne sa...

Så spennanes å lesa Kristin! :) Så flink du e te å skriva!!!
Å nå e lille Eline blitt så stor!!
Dåkkår e ein nydelige liten familie!!