onsdag, juni 09, 2010

barnehagedritt

Jeg er så skuffa, sint og REDD! Og har helt sikkert ingen grunn til det... Men jeg klarer ikke tenke på de positive delene ved å sende Eline i barnehagens 'stor-avdeling' enda. Så nå skal all vond følelse ut! For mammahjertet mitt er litt knust kjennes det som, og jeg gråter ved tanken på at Eline skal begynne i barnehagen...

Jeg må ta det fra starten; Jeg gikk i barnehage i ca et år før jeg skulle begynne på skolen. Det jeg husker best fra det året var:
- at jeg gråt stort sett hver morgen når mamma/pappa leverte meg
- at jeg ventet og ventet på at klokka skulle bli så mange at mamma/pappa kom å hentet meg
- at jeg gledet meg til hvilestunden, for det var bare da jeg følte meg 'trygg'
- at jeg i massesugesjon ble med på å erte ei anna jente til hun gråt, og følte meg helt forferdelig etterpå
- at jeg tenke at det hadde vært fint og hatt en bestevenn i barnehagen...

Nå høres jeg ut som den 'taperen' her, kanskje jeg var det og? Jeg gikk kun et år, og jeg fant meg aldri til rette. Jeg vantrivdes rett og slett. Kanskje det var pga av at jeg startet i b.hage så sent?
Med erfaringen fra egen tid i barnehage, har det vært veldig vanskelig å ta beslutningen om å sende Eline i b.hage. Og det var bevisst at jeg valgte å ikke søke i den samme barehagen som jeg gikk i. Hadde ikke taklet å sende henne dit.

Så søkte vi da, på b.hagene i nærheten. 4 stk. ...Og fikk barnehageplass i den b.hagen vi ikke hadde søkt i, og den som ligger lengst unna av alle... Etter å ha måttet fordøyd det sure eplet måtte jeg begynne å venne meg til tanken på at nå skal jeg virkelig sende lillemor i barnehage! Prøve å tenke positivt; ja, for jeg VET at det er MANGE gode grunner til at ungene skal prøve seg i b.hagen. Men jeg GIDDER IKKE ta de nå! Så kom invitasjon til bli-kjent-kveld i barnehagen, og vi tropper opp på småbarnsavdelingen ettersom vi antok at det var der hun skulle være. Sammen med de jevngamle barna. Men nei da. Vi blir loset gjennom fellesrom etter fellesrom og ender i storavdelingen sammen med en gjeng treåringer som ivrig forteller at til høsten skal de 'slutte i småbarnsavdelingen og begynne i stor-unge-avdelingen!' ...og Eline kan knapt forskjellen på 'mamma' og 'pappa' ennå... *sukk* Jeg klarte ikke å skjule skuffelsen, og jeg tror avdelingslederen så det... Hun kom iallefall med mange godord og trøst. Det hjalp ikke.

Gud? Vis meg meningen med dette? Skal hun virkelig sendes rett i stor-unge-avdelingen??? ...Eller, kan du la tiden stoppe her, slik at jeg slipper å sende henne avgårde i august!

...jeg lider nok av en form for barnehageskrekk. Og med all makt jeg har skal jeg prøve å ikke overføre den til Eline! Lillegullet mitt! Som jeg vil kun det ALLER, ALLER BESTE!

3 kommentarer:

monica alias mosa sa...

Veldig trist å høre at du hadde det slik. Barnehagen skal være en bra ting. Hvor barn kan utvikle seg sammen med andre til å bli flotte små mennesker.

Jeg tror du merker veldig snart på henne om hun trives, eller om hun ikke vil være der. Selv om de små ikke kan snakke, greier de å gi utrykk for det meste likevel. Tror og håper det går bra med henne jeg.

Stor klem og lykke til.

Anne sa...

off, dere har nå vært max uheldig med barnehageplass ser jeg. Hvis det er til noen trøst så begynner Leon mest sannsynlig i storbarnsavdeling i august han også. Han trenger visst større utfordringer for å utvikle seg mer. De minste barna er visst kjedelige leke-kamerater for 1 1/2 åringen.

Men er det slik at Eline er minst i hele barnehagen eller er det bare avdelingen? For barna er jo mye ute sammen, kanskje hun får venner fra småbarnsavdelingen gjennom utetiden? Det må jo bare prøves, hun kommer uansett ikke til å huske dette senere som du gjorde. Håper bare du vet at de fleste barn gråter når du går ifra de på barnehagen, men det betyr ikke at de mistrives og det går som regel fort over etter mamma har dratt.

kristin sa...

Tusen takk for god-ord:) Joa, jeg vet at det mest sannsynlig vil gå bra, og at Eline vil finne seg til rette med samøbarna, som går i samme barnehagen, men i avdelingen lengst unna. Og som alle sier; en får håpe og tro at hun har godt av det, og får noen og noe og strekke seg etter.

...dette er ikke noe verdensproblem akkurat, og jeg skal vel egentligf være glad for at hun har fått seg b.hageplass. føler meg veldig egoistisk når jeg lager sånn oppstyr rundt dette... men, men... Følelsene mine er som de er de...

:) Tusen takk igjen for gode ord.

og det kan være godt mulig at det er mammaen som grøter mest den første uka i b.hagen... Åh, jeg er så tussete!